Se også: Far og får

NorskRediger

SubstantivRediger

far m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (familie) mann som har barn
    Jeg må spørre far min om lov.
  2. opphavsmann til noe
    Gregor Mendel regnes som genetikkens far.
    Den som fisen først blir var, det er fisens rette far
  3. forfader

Andre formerRediger

fader

UttaleRediger

IPA: [faːr]; pl.: IPA: [ˈfe:drə] (bokmål/riksmål), IPA: [ˈfe:drar] (nynorsk)

GrammatikkRediger

Bøyning (uregelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein far faren fedrar fedrane (nynorsk)
en far faren fedre fedrene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

SynonymerRediger

OversettelserRediger

Se ogsåRediger

SubstantivRediger

far n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. sted hvor mange ferdes, tråkk, dyretråkk
  2. løp, lei

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
far faret far farene (bokmål/riksmål)
far faret far fara (bokmål)
eit far faret far fara (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

VerbRediger

far (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bøyningsform av fare



DanskRediger

SubstantivRediger

far c

  1. (familie) far

EtymologiRediger

Fra norrønt faðir, fra urgermansk *fadēr, fra urindoeuropeisk *ph₂tḗr («far»).

SynonymerRediger



EngelskRediger

AdverbRediger

far (komparativ farther, superlativ farthest) eller far (komparativ further, superlativ furthest)

  1. langt; langt borte
  2. mye mer
  3. avgjort

AdjektivRediger

far (komparativ farther, superlativ farthest) eller far (komparativ further, superlativ furthest)

  1. fjern; langt borte
  2. vanskelig



SvenskRediger

SubstantivRediger

far c

  1. (familie) far, kortform av fader

UttaleRediger