superlativ

Norsk

Substantiv 1

superlativ m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (grammatikk) Betegnelsen for den sterkeste grad av et adjektiv eller et adverb. Innebærer to grader høyere enn positiv og én høyere enn komparativ.

   Finest er superlativ av fin.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ein/en) superlativ	superlativen	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)

Oversettelser

grammatisk grad

dansk: superlativ da(da) engelsk: superlative en(en)

spansk: superlativo es(es) m svensk: superlativ sv(sv)

Substantiv 2

superlativ n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Sterkt rosende betegnelse, gjerne brukt om en bragd, en utførelse av noe kunsterisk.

   Journalistene tok virkelig frem superlativene etter konserten.

   • Komtessen syntes Konrad Simonsens idé var både fornuftig og original, noe som var store ord fra hennes munn. Hun var ikke et menneske som strødde om seg med superlativer. 
     – Ensomme hjerter, Lotte Hammer, ‎Søren Hammer, 2012

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
superlativ	superlativet	superlativer	superlativa	(bokmål/riksmål)
superlativ	superlativet	superlativer	superlativene	(bokmål/riksmål)
eit superlativ	superlativet	superlativ	superlativa	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

rosende bemerkning

dansk: superlativ da(da) engelsk: superlative en(en)

spansk: superlativo es(es) m svensk: superlativ sv(sv)

Adjektiv

superlativ (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Uformelt eller humoristisk: Et ikke-komparabelt adjektiv brukt for å lovprise noe eksepsjonelt.

   Orkesteret var flott men solisten var helt superlativ.