slektning

Norsk

Substantiv

slektning m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. en person man er i familie med, dvs. som man har én eller flere felles forfedre som. Det er ingen grenser for hvor langt tilbake man kan trekke slektslinjen for å finne hvem som er éns slektninger, og for hver generasjon man går bakover i tid, vil man få flere og flere slektninger, men for mange vil det være et punkt hvor man ikke lenger regner andre for å være «slektninger», ettersom familiebåndet blir for langt.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein slektning	slektningen	slektningar	slektningane	(nynorsk)
en slektning	slektningen	slektninger	slektningene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• frende

Hyponymer

• mor, far
• nevø, niese
• onkel, tante
• faster, moster
• bestemor, bestefar
• oldemor, oldefar
• tippoldemor, tippoldefar
• sønn, datter
• barnebarn, oldebarn, tippoldebarn, tipptippoldebarn osv.
• tremenning, firmenning, femmenning (etc.)

Oversettelser

Oversettelser

dansk: slægtning da(da) c engelsk: relative en(en)

svensk: släkting sv(sv) c tysk: Verwandter de(de) m, Verwandte de(de) f