Se også: Onkel

Norsk rediger

Substantiv rediger

onkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (familie) broren eller svigerbroren til en av noens foreldre.
  2. (spøkef.) politimann; «onkel» Politi
  3. (spøkef.) pantelåner
    • Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær 
      – Gå til onkel, Erik Bye
  4. (dagligtale, lett foreldet) mannlig ansatt i barnehage, barnepark eller lignende

Etymologi rediger

Gjennom fransk oncle, fra latin avunculus («morbror»).

Uttale rediger

  Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
  Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk rediger

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein onkel onkelen onklar onklane (nynorsk)
onkel onkelen onkler onklene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Oversettelser rediger



Svensk rediger

Substantiv rediger

onkel c

  1. onkel

Synonymer rediger