Tillegg:Sideformer i norsk
| Ordklasser |
|---|
| Adjektiv |
| Adverb |
| Determinativ |
| Konjunksjoner |
| Subjunksjoner |
| Preposisjoner |
| Pronomen |
| Substantiv |
| Verb |
| Se også |
| Rim-ord |
På norsk har vi en mengde former å skrive enkelte ord på, i tillegg til de to skriftspråkene bokmål og nynorsk. Disse formene gjør at man kan, innenfor gjeldende rettskriving, skrive på en måte som ligger veldig nær talespråket. Målet er at det skulle være lettere å lære og lese å skrive, fremfor å bli tvunget til å lære å lese og skrive et skriftspråk som skilte seg veldig fra det talespråket man var vant til hjemmefra. I offentlige dokumenter (skrevet av regjering, Storting, eller i skolebøker) er man nødt til å holde seg til offisiell rettskriving, d.v.s. at man kan ikke bruke klammeformer, mens privatpersoner og skoleelever har lov til å bruke de formene de vil, gitt at de er en del av gjeldende rettskriving. Alle ord kan ha sideformer, men siden de utgjør tyngden av ordforrådet, er det flest verb og substantiv som har sideformer. Siden tidlig på 1900-tallet har både bokmål og nynorsk hatt sideformer. En grunn for dette var å tillate former fra det ene skriftspråket i det andre, så lenge samnorsk var det overordnede målet for språkpolitikken. I ordbøker blir sideformer oppgitt i firkant-paranteser («klammer») noe som har gitt sideformene tilnavnet «klamme-former». I 2005 besluttet Språkrådet at bokmål ikke lenger skulle ha klammeformer. Dette medfører at alle former av et ord anses for å være hovedformer og kan benyttes i lærebøker og dokumenter. Nynorsk beholdt sideformene fram til rettskrivingsreformen i 2012 - de ble da enten sidestilt med andre former eller tatt ut av rettskrivinga.
