NorskRediger

AdjektivRediger

ringe (bokmål/riksmål)

  1. (alderdommelig) Som ikke er verd mye.
    • Da du var ringe i dine egne øyne ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel. 
      – 1. Sam 15, 17, Bibelen
  2. (alderdommelig) Fattig

GrammatikkRediger

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
ringe ringe ringe ringe ringe (bokmål/riksmål)


Gradbøying (regelrett)
Positiv Komparativ Superlativ
ringe ringere ringest (bokmål/riksmål)


SynonymerRediger

VerbRediger

ringe (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Lage lyd ved en klokke.
    • De vakreste blomster, som kunne ringe så vakkert, var stilt opp i gangene. Det var liv og røre, og det trakk slik i gangene at alle klokkene klang så man ikke fikk ørenslyd. 
      – «Nattergalen», H.C. Andersen
    Han ringte i klokka for å fortelle at det var mat.
    Hun ringte på døra.
  2. Bruke en telefon til å kalle opp noen til en samtale.
    • Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin
      er det noen som ringer til meg.
       
      – «Hallo! Hallo!», Knutsen og Ludvigsen
    Hun ringte til politiet.

Andre formerRediger

EtymologiRediger

  Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett (bokmål) og uregelrett (nynorsk))
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å ringe ringer ringte har ringt ring ringende ringes (bokmål/riksmål)
å ringe, ringa ringer ringde har ringt ring, ringe, ringa ringande ringast (nynorsk)

OversettelserRediger

ReferanserRediger

«ringe» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.

PennsylvaniatyskRediger

VerbRediger

ringe

  1. ringe

EtymologiRediger

  • Kommer fra det engelske verbet ringe

GrammatikkRediger