formå
Norsk
redigerVerb
redigerformå (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Å makte.
- Å få, bevege.
Etymologi
redigerFra for + måtte. Fra nedertysk vormogen. Beslektet med formue.
Uttale
redigerSynonymer
rediger(være i stand til) evne, greie, klare
(bevege) bevege, få, overtale
Grammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å formå | formår | formådde | har formådd | formå | formående | formås | (bokmål/riksmål) |
å formå | formår | formådde | har formått | formå | formåande | formåast | (nynorsk) |
har formådd | (nynorsk) |
Oversettelser
redigerklare
overtale
Verb
redigerformå (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bøyningsform av formå