stein
- Se også: Stein
Norsk
redigerSubstantiv
redigerstein m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- fast, hard, mineralsk masse
- Det var mye stein i åkeren.
- klump eller fragment av samme
- Det sto en stein på grava.
Andre former
rediger- sten (bokmål/riksmål)
Etymologi
redigerUttale
redigerFaste uttrykk
rediger- Du skal ikke kaste stein når du sitter i glasshus, å kaste stein i glasshus
Beslektede termer
redigerAvledede termer
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett substantiv hannkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein stein | steinen | steinar | steinane | (nynorsk) |
en stein | steinen | steiner | steinene | (bokmål/riksmål) |
(ein/en) stein | steinen | Telles ikke | (bokmål/riksmål/nynorsk) | |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser
redigerfast, hard, mineralsk masse
klump eller fragment av samme
Adjektiv
redigerstein (bokmål/riksmål/nynorsk)
- sterkt påvirka eller rusa av kjemisk substans
- Gutten var både full og stein.
Grammatikk
redigerSamsvarsbøying (regelrett) | |||||
Ubestemt | Bestemt | ||||
---|---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | ||||
Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
stein | stein | steint | steine | steine | (bokmål/riksmål/nynorsk) |