sag

Norsk

Wikipedia på bokmål/riksmål: sag – leksikonoppføring

Wikipedia

Substantiv

Tradisjonell sag.

sag m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (verktøy) Et redskap med taggete blad til å skjære i materialer, f.eks. treverk
2. En bedrift som sager tømmer; sagbruk.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei sag	saga	sager	sagene	(bokmål/nynorsk)
en sag	sagen	sager	sagene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• bajonettsag
• bakksag
• buesag
• båndsag
• grindsag
• håndsag
• hullsag
• kjedesag
• kransag
• maskinsag
• motorsag
• oppgangssag
• rammesag
• ryddesag
• sirkelsag
• stikksag
• sagblad
• sagbruk
• sagflis
• sagtann
• sagverk

Oversettelser

skjæreredskap

dansk: sav da(da) c engelsk: saw en(en) finsk: saha fi(fi) fransk: scie fr(fr) f gresk: πριόνι el(el) (prióni) n hebraisk: מסור he(he) (masor) m italiensk: sega it(it) f japansk: 鋸 ja(ja) (のこぎり, nokogiri), のこぎり ja(ja) (nokogiri)

latin: serra la(la) mandarin: 鋸子 cmn(cmn), 锯子 cmn(cmn) (jùzi), 鋸 cmn(cmn), 锯 cmn(cmn) (jù) persisk: اره fa(fa) (arre), منشار fa(fa) (menšâr) russisk: пила ru(ru) (pilá) f spansk: sierra es(es) f svensk: såg sv(sv) c tysk: Säge de(de) f vietnamesisk: cưa vi(vi), cái cưa vi(vi)

bedrift — se sagbruk

---

Dansk

Substantiv

sag c

1. sak

---

Engelsk

Verb

sag (tredje person entall presens sags, presens partisipp sagging, preteritum og perfektum partisipp sagged)

1. å sige
2. å sagge («sægge»); ha på seg bukser som trekkes godt ned mot skrittet

---

Tysk

Verb

1. imperativ, 2. person entall av sagen; å si

Usbekisk

Substantiv

sag

1. (foreldet, litterært) hund

Etymologi

Fra persisk سگ (sag)

Grammatikk

	entall	flertall
nominativ	sag	saglar
genitiv	sagning	saglarning
dativ	sagga	saglarga
akkusativ	sagni	saglarni
lokativ	sagda	saglarda
ablativ	sagdan	saglardan

Uttale

IPA: [saɡ]

Synonymer

• it