genitiv
NorskRediger
SubstantivRediger
genitiv m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform
EtymologiRediger
Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).
GrammatikkRediger
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein genitiv | genitiven | genitivar | genitivane | (nynorsk) |
en genitiv | genitiven | genitiver | genitivene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Ref: Norsk ordbank
SynonymerRediger
Se ogsåRediger
OversettelserRediger
grammatikalsk kasus
ReferanserRediger
- «genitiv» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «genitiv» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
DanskRediger
SubstantivRediger
genitiv c
SynonymerRediger
SvenskRediger
SubstantivRediger
genitiv cn
AdjektivRediger
genitiv
- (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv