NorskRediger

SubstantivRediger

genitiv m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform

EtymologiRediger

Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein genitiv genitiven genitivar genitivane (nynorsk)
en genitiv genitiven genitiver genitivene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

SynonymerRediger

Se ogsåRediger

OversettelserRediger

ReferanserRediger

DanskRediger

SubstantivRediger

genitiv c

  1. (grammatikk) genitiv

SynonymerRediger

SvenskRediger

SubstantivRediger

genitiv cn

  1. (grammatikk) genitiv

AdjektivRediger

genitiv

  1. (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv

SynonymerRediger