eigefall
Norsk rediger
Substantiv rediger
eigefall n (nynorsk)
- (grammatikk) fall (kasus) som nyttas til å visa eit eigedomstilhøve. Eigentleg eigefall er ikkje lenger i bruk i norsk, utan i gamle fryste uttrykk. I andre mål, til dømes tysk og islandsk vert namneord og pronomen bøygde i eigefall når dei står som eigar av ein annan setningsdel, eller etter sume preposisjonar.
- til fjells er eit gammalt eigefall.
- während styrer eigefall i tysk.
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv inkjekjøn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
eit eigefall | eigefallet | eigefall | eigefalla | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eigeform. |
Omsetjingar rediger
eigefall
|
|
Synonymer rediger
Etymologi rediger
Sett saman av eige + fall (tilfelle, situasjon).
Relaterte termer rediger
nemnefall, underfall, sidefall