Norsk rediger

Substantiv rediger

fall n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. ei rørsle nedover; det å falle
    Det var eit langt fall, heilt frå toppen og ned.
    Lutlaget gjorde eit svært fall på børsen.
  2. slik ting fell; tilfelle; eit døme på ei samansett sak
    Politiet etterforska eit komplisert fall.
    Doktoren forklarte eit medisinsk fall.
    Det vert i beste fall uavgjort.
  3. (språkvitenskap) ei grammatisk form som viser kva rolle eit namneledd spelar i ei setning.
    Eigefall er eit gammalt fall i norrønt.
  4. tap; død
    Diktatorens fall var ei siger for folket.
  5. skilnad i høgde
    Det er eit fall på 100 meter frå sjøen til kraftstasjonen.
  6. (sjøfart) tauverk til ulike seilseilbåt
    Seil, fall og skjøter må løftes rundt fokkestaget.

Ordsoge rediger

Frå norrønt fall.

Grammatikk rediger

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
fall fallet fall fallene (bokmål/riksmål)
fall fallet fall falla (bokmål)
eit fall fallet fall falla (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer rediger

Hyponym rediger

(tauverk) storseilfall

Nærskyldte ord rediger

Omsetjingar rediger

Engelsk rediger

Substantiv rediger

fall (flertall: falls)

  1. fall
  2. (årstid) høst (amerikansk)

Synonymer rediger

Verb rediger

fall (tredje person entall presens falls, presens partisipp falling, preteritum fell, perfektum partisipp fallen)

  1. falle

Uttale rediger

Referanser rediger

  • Cambridge Dictionary [1]