utfall
Norsk rediger
Substantiv rediger
utfall n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- det noe ender med; resultat av gitte hendelser
- plutselig angrep, brå og kraftfull, angripende bevegelse
- styrkeøvelse
- (sjelden) fjære sjø; det at tidevannet er på vei ut
Etymologi rediger
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
utfall | utfallet | utfall | utfallene | (bokmål/riksmål) |
utfall | utfallet | utfall | utfalla | (bokmål) |
eit utfall | utfallet | utfall | utfalla | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser rediger
resultat
plutselig angrep
Referanser rediger
- «utfall» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «utfall» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
Svensk rediger
Substantiv rediger
utfall n