intransitiv

NorskRediger

AdjektivRediger

intransitiv (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt

EtymologiRediger

Fra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus <  («jeg går»).

GrammatikkRediger

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
intransitiv intransitiv intransitivt intransitive intransitive (bokmål/riksmål/nynorsk)

AntonymRediger

OversettelserRediger