intransitiv
NorskRediger
AdjektivRediger
intransitiv (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt
EtymologiRediger
Fra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus < eō («jeg går»).
GrammatikkRediger
Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
Ubestemt | Bestemt | ||||
---|---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | ||||
Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
intransitiv | intransitiv | intransitivt | intransitive | intransitive | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
AntonymRediger
OversettelserRediger
om verb: som ikke tar objekt
|
|