intransitiv

Norsk

Adjektiv

intransitiv (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt

Etymologi

Fra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus < eō («jeg går»).

Grammatikk

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
intransitiv	intransitiv	intransitivt	intransitive	intransitive	(bokmål/riksmål/nynorsk)

Antonym

• transitiv

Oversettelser

om verb: som ikke tar objekt

engelsk: intransitive en(en) finsk: intransitiivinen fi(fi)

svensk: intransitiv sv(sv) tysk: intransitiv de(de)