eng

Norsk

Substantiv

eng m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. gressmark (til slått)
   • Bekken går i engen,
     bekken godt seg morer nok.
     Springer over rot og stokk,
     og over høye stener. 
     – «Bekken går i engen», Henrik Wergeland

Etymologi

Fra norrønt eng.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei eng	enga	enger	engene	(bokmål/nynorsk)
en eng	engen	enger	engene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• blomstereng

Synonymer

• mark
• åker

Oversettelser

gressmark

engelsk: meadow en(en) fransk: pré fr(fr) polsk: łąka pl(pl)

russisk: луг ru(ru) spansk: prado es(es) tysk: Wiese de(de)

Adjektiv

eng (bokmål/riksmål)

1. snever

Bruksnoter

Spesielt brukt i komparativ (engere)

Etymologi

Fra tysk.

Grammatikk

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
eng	eng	engt	enge	enge	(bokmål/riksmål/nynorsk)

Gradbøying (regelrett)
Positiv	Komparativ	Superlativ
eng	engere	engest	(bokmål/riksmål)
eng	engare	engast	(nynorsk)

Tysk

Adjektiv

eng (komparativ enger, superlativ am engsten)

1. trang, smal

Usbekisk

Adverb

eng

1. mest

Uttale

IPA: [eŋ]