NorskRediger

AdjektivRediger

abrupt (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (noe) som er prega av brudd og bråe skift
    Setningene er abrupte og oppstyltede.
    Så kom morgonsola, brutalt og abrupt.

EtymologiRediger

Av latin abrumpere («avbryte»).

GrammatikkRediger

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
abrupt abrupt abrupt abrupte abrupte (bokmål/riksmål/nynorsk)

SynonymerRediger

OversettelserRediger


DanskRediger

AdjektivRediger

abrupt

  1. abrupt


EngelskRediger

AdjektivRediger

abrupt (komparativ more abrupt, superlativ most abrupt)

  1. abrupt, skiftende
  2. brå, skarp (om være- eller talemåte)


SvenskRediger

AdjektivRediger

abrupt

  1. abrupt

GrammatikkRediger

Bøyning av abrupt  Positiv Komparativ Superlativ
Attributivt
Ubestemt
entall
Felleskjønn abrupt abruptare  
Intetkjønn abrupt
Bestemt
entall
Hankjønn abrupte abruptaste
Alle abrupta
Flertall abrupta
  Predikativt
Entall Felleskjønn abrupt abruptare abruptast
Intetkjønn abrupt
Flertall abrupta
Kan også gradbøyes med mer og mest.
Adverbsavledning abrupt

AdverbRediger

abrupt

  1. (alderdommelig) på en abrupt måte; plutselig, brått