Se også: talé og tåle

NorskRediger

SubstantivRediger

tale m (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)

  1. det å tale; måte en sier noe på
  2. vitnesbyrd, appell
  3. budskap gitt til en forsamlig, foredrag

SynonymerRediger

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei tale tala taler talene (bokmål/nynorsk)
ein tale talen talar talane (nynorsk)
tale talen taler talene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

VerbRediger

tale (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. det å holde en tale, snakke, ytre seg
  2. vitne om

EtymologiRediger

Fra norrønt tala

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å tale taler talte har talt tal talende tales (bokmål/riksmål)
å tale, tala taler talte har talt tal, tale, tala talande talast (nynorsk)
å tale, tala talar tala har tala tal, tale, tala talande talast (nynorsk)

Avledede termerRediger



AfrikaansRediger

SubstantivRediger

tale

  1. Flertall av taal



DanskRediger

SubstantivRediger

tale c

  1. tale

VerbRediger

tale

  1. snakke, tale

EngelskRediger

SubstantivRediger

tale (flertall: tales)

  1. fortelling

Beslektede termerRediger


PortugisiskRediger

VerbRediger

tale

  1. Første person entall konjunktiv presens av talar.
  2. Tredje person entall konjunktiv presens av talar.
  3. Tredje person entall imperativ av talar.



SpanskRediger

VerbRediger

tale

  1. Første person entall konjunktiv presens av verbet talar.
  1. Tredje person entall konjunktiv presens av verbet talar.
  1. Tredje person entall bekreftende imperativ av verbet talar.
  1. Tredje person entall nektende imperativ av verbet talar.