tale

Se også: talé og tåle

Norsk

Substantiv

tale m (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)

1. det å tale; måte en sier noe på
2. vitnesbyrd, appell
3. budskap gitt til en forsamlig, foredrag

Synonymer

• preken (3)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei tale	tala	taler	talene	(bokmål/nynorsk)
ein tale	talen	talar	talane	(nynorsk)
tale	talen	taler	talene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Verb

tale (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. det å holde en tale, snakke, ytre seg
2. vitne om

Etymologi

Fra norrønt tala

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å tale	taler	talte	har talt	tal	talende	tales	(bokmål/riksmål)
å tale, tala	taler	talte	har talt	tal, tale, tala	talande	talast	(nynorsk)
å tale, tala	talar	tala	har tala	tal, tale, tala	talande	talast	(nynorsk)
å tale, tala	talar	talte	har talt	tal, tale, tala	talande	talast	(nynorsk)

Ref: Norsk ordbank

Avledede termer

• taler
• talegave
• talefeil
• taleflom/talestrøm
• talefot
• talefrihet/talefridom
• talefør
• talekor
• talekunst
• talemål
• talemåte
• taleorgan
• talerstol
• talesentrum
• talespråk

---

Afrikaans

Substantiv

tale

1. Flertall av taal

---

Dansk

Substantiv

tale c

1. tale

Verb

tale

1. snakke, tale

---

Engelsk

Substantiv

tale (flertall: tales)

1. fortelling

Beslektede termer

• story

---

Portugisisk

Verb

tale

1. Første person entall konjunktiv presens av talar.
2. Tredje person entall konjunktiv presens av talar.
3. Tredje person entall imperativ av talar.

---

Spansk

Verb

tale

1. Første person entall konjunktiv presens av verbet talar.

1. Tredje person entall konjunktiv presens av verbet talar.

1. Tredje person entall bekreftende imperativ av verbet talar.

1. Tredje person entall nektende imperativ av verbet talar.