vitne
Norsk
redigerSubstantiv
redigervitne n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (jus) Person som overværer eller opplever noe, særlig av straffbare forhold.
- Politiet ber vitner til hendelsen melde seg.
- (innen kristendom) Person som forkynner Guds ord, forteller om dette.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
vitne | vitnet | vitner | vitnene | (bokmål/riksmål) |
vitne | vitnet | vitner | vitna | (bokmål) |
eit vitne | vitnet | vitne | vitna | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Avledede termer
redigerOversettelser
redigerPerson som overværer eller opplever noe
Person som forkynner Guds ord
Verb
redigervitne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Fortelle om en hendelse, opplevelse.
- (innen kristendom) å avgi vitnesbyrd om noe
- Vise, si noe om
- Ødeleggelsene vitnet om jordskjelvets styrke.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å vitne, vitna | vitnar | vitna | har vitna | vitn, vitne, vitna | vitnande | vitnast | (nynorsk)
|
å vitne | vitner | vitna | har vitna | vitn | vitnende | vitnes | (bokmål)
|
å vitne | vitner | vitnet | har vitnet | vitn | vitnende | vitnes | (bokmål/riksmål) |
avgi vitnesbyrd om noe
vise