slynge

Norsk

Substantiv

slynge m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Apparat eller konstruksjon for å slynge noe ut med
2. Håndholdt våpen for å kaste prosjektiler.
   • Han tok staven sin i hånden og søkte seg ut fem glatte steiner i bekken. Dem la han i gjetertasken som han hadde med seg, og slyngen sin hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren. 
     – 1. Sam 17,40, Bibelen
3. Støtte for armen ved skader, stykke tøy bundet slik at armen kan hvile

Andre former

• slyngje (nynorsk)

Synonymer

(tøystykke) fatle

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei slynge	slynga	slynger	slyngene	(bokmål/nynorsk)
slynge	slyngen	slynger	slyngene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Sammensetninger

• honningslynge
• teleslynge

Oversettelser

håndholdt våpen

engelsk: sling en(en)

støtte for armen

engelsk: sling en(en)

Verb

slynge eller slynge seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. kaste eller bli kastet, slenge eller bli slengt igjennom luften
2. bukte eller bukte seg, gå frem og tilbake
   • Følg oss ut, følg oss ut
     Over mo og myr
     Der hvor veien slynger seg
     I skogens eventyr. 
     – «Bjelleklang», James Lord Pierpont / Juul Hansen

Andre former

• slyngje (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett (bokmål/riksmål) eller uregelrett (nynorsk))
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å slynge	slynger	slynga	har slynga	slyng	slyngende	slynges	(bokmål)
å slynge	slynger	slynget	har slynget	slyng	slyngende	slynges	(bokmål/riksmål)
å slynge	slynger	slyngte	har slyngt	slyng	slyngende	slynges	(bokmål/riksmål)
å slynge	slynger	slyngde	har slyngt	slyng, slynge	slyngande	slyngast	(nynorsk)

Oversettelser

kaste / bli kastet

engelsk: fling en(en), hurl en(en), sling en(en)

bukte / bukte seg

engelsk: twist en(en), wind en(en)