skyldighet
Norsk rediger
Substantiv rediger
skyldighet m og f (bokmål), c (riksmål)
- (utellelig) egenskapen å være skyldig; det å ha begått en straffbar handling eller gjort noe galt.
- (tellelig) plikt
Etymologi rediger
Synonymer rediger
(egenskap) skyld
Antonym rediger
(egenskap) uskyld, uskyldighet
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) skyldighet | skyldigheta | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
skyldighet | skyldigheta | skyldigheter | skyldighetene | (bokmål/riksmål) |
(en) skyldighet | skyldigheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
en skyldighet | skyldigheten | skyldigheter | skyldighetene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser rediger
skyld
|
plikt
Referanser rediger
- «skyldighet» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «skyldighet» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Svensk rediger
Substantiv rediger
skyldighet c