rekkefølge

Norsk

Substantiv

rekkefølge m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. det å komme etter hverandre

   Det kom flere lynnedslag i rask rekkefølge.

2. måte å ordne ting på

   Bøkene er plassert i alfabetisk rekkefølge etter forfatter og tittel.

   Søknadene behandles normalt i kronologisk rekkefølge etter når de ble mottatt.

   Man kan velge å spille av låtene i tilfeldig rekkefølge.

Etymologi

Sammensatt av rekke + følge

Andre former

• rekkjefølge, rekkjefølgje, rekkjefylgje (nynorsk)
• rekkefølgje, rekkefylgje (nynorsk)
• rekkjefølgd, rekkjefylgd, rekkefølgd, rekkefylgd (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei rekkefølge	rekkefølga	rekkefølger	rekkefølgene	(bokmål/nynorsk)
rekkefølge	rekkefølgen	rekkefølger	rekkefølgene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Oversettelser

dansk: rækkefølge da(da) c engelsk: order en(en), sequence en(en)

svensk: ordningsföljd sv(sv) c tysk: Reihenfolge de(de) f