klangfarge

Norsk

Substantiv

klangfarge m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (musikk) den subjektive opplevelsen av lyden til individuelle instrument uavhengig av volum og tonehøyde

Etymologi

Sammensatt av klang + farge.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei klangfarge	klangfarga	klangfarger	klangfargene	(bokmål/nynorsk)
klangfarge	klangfargen	klangfarger	klangfargene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

musikkuttrykk

dansk: klangfarve da(da) engelsk: timbre en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: klangfärg sv(sv) c tysk: Klangfarbe de(de) f

Referanser

• «klangfarge» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «klangfarge» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).