kjenner
Norsk rediger
Substantiv rediger
kjenner m (bokmål), c (riksmål)
- en som anses for å ha spesielt god greie på noe
- Hun var en kjenner av Shakespeare.
- Jeg liker vin men er ingen vinkjenner.
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
kjenner | kjenneren | kjennere | kjennerne | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Andre former rediger
- kjennar (nynorsk)
Se også rediger
Verb rediger
kjenner (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bøyningsform av kjenne