jo
- Se også: Jo
Norsk rediger
Interjeksjon rediger
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bekreftende for det positive innholdet i et utsagn; særlig som svar til negative spørsmål eller oppfordringer
- Er ikke du fra Norge? Jo, det er jeg.
- del av svar på positivt spørsmål; noe dempende eller tvilende
- Du kommer vel i morgen? Jo, jeg må bare innom bestemor først.
- i ironisk bekreftelse
- Jo, du er meg en fin en.
Andre former rediger
- jau (nynorsk)
Etymologi rediger
Beslektet med ja, sideform av norrønt jaur
Uttale rediger
Oversettelser rediger
bekreftende på negativt utsagn
del av svar på positivt spørsmål
Adverb rediger
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (trykklett) brukt for å fastslå det bekreftende innholdet i en setning; som kjent, åpenbart
- Det er jo det jeg sier jo.
- Men det er jo slik det er.
- Det er det klart jeg vet, jeg er jo herfra.
Etymologi rediger
Uttale rediger
Oversettelser rediger
brukes for å fastslå positivt innhold
Konjunksjon rediger
jo (bokmål/riksmål/nynorsk)
- dess
- Jo før, jo heller.
Oversettelser rediger
Substantiv rediger
jo m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
Etymologi rediger
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Ref: Norsk ordbank
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein jo | joen | joar | joane | (nynorsk) |
| en jo | joen | joer | joene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Albansk rediger
Interjeksjon rediger
jo
Dansk rediger
Adverb rediger
jo
Interjeksjon rediger
jo
Konjunksjon rediger
jo
Katalansk rediger
Pronomen rediger
jo
Svensk rediger
Adverb rediger
jo