Se også: Jo

NorskRediger

InterjeksjonRediger

jo (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bekreftende for det positive innholdet i et utsagn; særlig som svar til negative spørsmål eller oppfordringer
    Er ikke du fra Norge? Jo, det er jeg.
  2. del av svar på positivt spørsmål; noe dempende eller tvilende
    Du kommer vel i morgen? Jo, jeg må bare innom bestemor først.
  3. i ironisk bekreftelse
    Jo, du er meg en fin en.

Andre formerRediger

EtymologiRediger

Beslektet med ja, sideform av norrønt jaur

UttaleRediger

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

OversettelserRediger

AdverbRediger

jo (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (trykklett) brukt for å fastslå det bekreftende innholdet i en setning; som kjent, åpenbart
    Det er jo det jeg sier jo.
    Men det er jo slik det er.
    Det er det klart jeg vet, jeg er jo herfra.

EtymologiRediger

Fra nedertysk jo

UttaleRediger

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

OversettelserRediger

KonjunksjonRediger

jo (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. dess
    Jo før, jo heller.

OversettelserRediger

SubstantivRediger

jo m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. fugl i underfamilien Stercorariinae av måkefamilien, rovmåke

EtymologiRediger

Fra norrønt gjóðr (lydord)

UttaleRediger

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

GrammatikkRediger

Ref: Norsk ordbank

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein jo joen joar joane (nynorsk)
en jo joen joer joene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


AlbanskRediger

InterjeksjonRediger

jo

  1. nei


DanskRediger

AdverbRediger

jo

  1. jo

InterjeksjonRediger

jo

  1. jo

KonjunksjonRediger

jo

  1. jo


KatalanskRediger

PronomenRediger

jo

  1. jeg


SvenskRediger

AdverbRediger

jo

  1. jo

Se ogsåRediger