idiot

Norsk

Substantiv

idiot m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. dum person
2. (medisin, foreldet) Person som lider av idioti; psykisk utviklingshemmet; person med IQ under 35
3. (kortspill) Enkelt kortspill.

Etymologi

Fra latin idiota, fra gammelgresk ἰδιώτης (idiotēs, «privatperson, en uten profesjonell kunnskap, legmann»), fra ἴδιος (idios, «som har med en selv å gjøre, privat»); begrepet ἰδιώτης ble brukt nedsettende i oldtidens Aten om en som ikke deltok i samfunnet, ikke hadde greie på politikk.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein idiot	idioten	idiotar	idiotane	(nynorsk)
en idiot	idioten	idioter	idiotene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

dum person

• dumrian
• dosmer
• dummenikk
• dumskalle
• dust
• dåsemikkel
• fehode
• fjog
• fjols
• ignorant
• kop
• molbo
• narr
• naut
• noksagt
• pappskalle
• sinke
• stut
• suppehue
• tosk
• tosse

tidligere betegnelse på psykisk utviklingshemmet

• dåre
• psykisk utviklingshemmet
• tulling
• tåpe
• imbesil
• undermåler
• tilbakestående
• åndssvak

Oversettelser

dum person

katalansk: idiota ca(ca) dansk: idiot da(da) engelsk: idiot en(en) finsk: idiootti fi(fi) fransk: idiot fr(fr) galisisk: idiota gl(gl)

italiensk: idiota it(it) m nederlandsk: idioot nl(nl) portugisisk: idiota pt(pt) m spansk: idiota es(es) tysk: Idiot de(de) m, Idiotin de(de) f