forankre
Norsk
redigerVerb
redigerforankre (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bruke et anker for å få en båt, et skip eller lignende til å stå stille
- bruke en jernbolt eller lignende for å stabilisere konstruksjoner, for eksempel ved å feste en skrue til en vegg og et møbel for at møbelet ikke skal vippe
- (overført) se i sammenheng med og knytte til en grunnleggende tekst, som et lovverk eller en religiøs tekst
Etymologi
redigerFra tysk verankern; for- + ankre
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å forankre, forankra | forankrar | forankra | har forankra | forankr, forankre, forankra | forankrande | forankrast | (nynorsk)
|
å forankre | forankrer | forankra | har forankra | forankr, forankre | forankrende | forankres | (bokmål)
|
å forankre | forankrer | forankret | har forankret | forankr, forankre | forankrende | forankres | (bokmål/riksmål) |
Avledede termer
redigerOversettelser
redigerReferanser
rediger- «forankre» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «forankre» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.