bitt
Norsk
redigerSubstantiv
redigerbitt n (bokmål/riksmål)
- Merke etter noe som har bitt.
- Hunden ga henne et stygt bitt på overarmen.
- Den relative posisisjonen mellom over- og undertennene i munnen.
- Har du overbitt eller underbitt?
- Det å bite, spesielt om fiskeforholdene et bestemt sted.
- Jeg prøvde makrellen i går, men det var dårlig bitt.
- Han fisket hele dagen uten å få bitt på kroken.
Andre former
rediger- bit (nynorsk)
Etymologi
redigerAvledet av verbet bite
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
bitt | bittet | bitt | bittene | (bokmål/riksmål) |
bitt | bittet | bitt | bitta | (bokmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Faste uttrykk
rediger- være i bittet - ha virkning
- å ha bitt i seg - ha kraft, styrke
Synonymer
redigerBeslektede termer
redigerOversettelser
redigerbitemerke
tannstilling
fiskelykke
Verb
redigerbitt (bokmål/riksmål)
- bøyningsform av bite
Verb
redigerbitt (nynorsk)