Norsk rediger

Substantiv rediger

uting m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. noe som er sett på som sterkt uønsket, noe som bør unngås

Etymologi rediger

u- + ting

Uttale rediger

(Nord-Trøndelag) IPA: ['ʉː.tɪŋ] (tonem 1)

Grammatikk rediger

Bøyning (uregelrett substantiv hankjønn (uten ubestemt flertall))
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein uting utingen uting utinga (nynorsk)
en uting utingen uting utinga (bokmål)
en uting utingen uting utingene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.