tillit
Norsk rediger
Substantiv rediger
tillit m og f (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)
- Det å lite på noko(n).
Etymologi rediger
Frå norrønt tillit: omsyn, vørdnad. Av til og hlit («det som held, det som er tilstrekkeleg»), av hlîtô frå indogermansk clîd («lene seg på, støtte seg til»).
Uttale rediger
Synonymer rediger
Relaterte termer rediger
Relaterte termer rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (substantiv ho- og hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei tillit | tillita | tilliter | tillitene | (bokmål/nynorsk) |
(ei) tillit | tillita | Telles ikke | (bokmål/nynorsk) | |
en tillit | tilliten | tilliter | tillitene | (bokmål/riksmål) |
ein tillit | tilliten | tillitar | tillitane | (nynorsk) |
(ein/en) tillit | tilliten | Telles ikke | (bokmål/riksmål/nynorsk) | |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Omsetjingar rediger
tillit
|
Referanser rediger
- «tillit» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «tillit» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Svensk rediger
Substantiv rediger
tillit c