tilintetgjøring
Norsk
redigerSubstantiv
redigertilintetgjøring m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- Det å tilintetgjøre (noe/noen); få noe(n) til å forsvinne, bli borte.
- (kvantemekanikk) annihilering, det at én partikkel og én antipartikkel kommer i nærheten av hverandre og omdannes til energi
Etymologi
redigerAv tilintetgjøre + -ing, fra til + intet + gjør; «gjøre til intet»
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
en tilintetgjøring | tilintetgjøringen | tilintetgjøringer | tilintetgjøringene | (bokmål/riksmål) |
tilintetgjøring | tilintetgjøringa | tilintetgjøringer | tilintetgjøringene | (bokmål/riksmål) |
ei tilintetgjøring | tilintetgjøringa | tilintetgjøringar | tilintetgjøringane | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eigeform. |