taleførhet
Norsk rediger
Substantiv rediger
taleførhet m og f (bokmål), c (riksmål)
- det å ha ordene i sin makt
Etymologi rediger
Uttale rediger
Synonym rediger
Antonym rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) taleførhet | taleførheta | Telles ikke | (bokmål/nynorsk) | |
(en) taleførhet | taleførheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser rediger
det å ha evne til å ordlegge seg
|
Referanser rediger
- «taleførhet» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).