Adverb

rediger

stundom (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (idiomatisk) av og til
    • De udsatte vel og stundom den Søefarende for Lykkens Ustadighed, fordrede af ham Umueligheder, som skulde han kunde true Veyret og Havet… 
      – Hellige Taler - Volumer 1-2 - Side 66, 1797, Johan Nordahl Brun
    • dog stundom gnistret hans øyne stygt,-
      helst mot urolig vær,-
       
      – Terje Vigen, 1861, strofe 1, Henrik Ibsen

Etymologi

rediger

Egentlig dativ av stund

Oversettelser

rediger

Substantiv

rediger

stundom

  1. dativ av stund

Adverb

rediger

stundom

  1. stundom

Svensk

rediger

Adverb

rediger

stundom

  1. stundom