skjenne
Norsk
redigerVerb
redigerskjenne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- gi kjeft, snakke om noe med negativ innstilning
- “Men hva skal dette bety?” sa keiseren, og alle hoffolkene skjente og mente at nattergalen var et høyst utakknemlig dyr. – «Nattergalen», H.C. Andersen
- “Men hva skal dette bety?” sa keiseren, og alle hoffolkene skjente og mente at nattergalen var et høyst utakknemlig dyr.
Etymologi
redigerUttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (uregelrett, med sammentrekning) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å skjenne | skjenner | skjente | har skjent | skjenn | skjennende | skjennes | (bokmål/riksmål) |
å skjenne | skjenner | skjende | har skjent | skjenn, skjenne | skjennande | skjennast | (nynorsk) |
skjente | (nynorsk) |
Oversettelser
redigergi kjeft
|
|
Referanser
rediger- «skjenne» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «skjenne» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).