overflate

Norsk

Substantiv

overflate m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. en flate som går hele veien utenfor eller utenpå noe

   Vi malte alle overflater hvite.

2. området nært eller selve avgrensningen mellom væske og luft, øverste sjikt av for eksempel havet
3. (overført) enkelte deler av en langt mer komplisert sak
4. (matematikk) et legeme som (ofte) omgir et tredimensjonalt legeme; et submanifold av et tredimensjonalt euklidsk rom

Etymologi

Fra tysk Oberfläche, fra latin superficies.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei overflate	overflata	overflater	overflatene	(bokmål/nynorsk)
overflate	overflaten	overflater	overflatene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• overflateareal
• overflatespenning
• overflatevann
• overflatestrøm

Oversettelser

flate som går hele veien utenfor eller utenpå noe

engelsk: surface en(en)

området nært eller selve avgrensningen mellom væske og luft

engelsk: surface en(en)

enkelte deler av en langt mer komplisert sak

engelsk: surface en(en)

legeme som omgir et tredimensjonalt legeme; et submanifold

engelsk: surface en(en)

Referanser

• «overflate» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «overflate» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.