kollaboratør
Norsk
redigerSubstantiv
redigerkollaboratør m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (nedsettende) sviker, en som samarbeider med motstanderen, særlig i krigssituasjoner.
- De to kollaboratørene ble likvidert.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerRef: Norsk ordbank
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratørar | kollaboratørane | (nynorsk) |
en kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratører | kollaboratørene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Synonymer
redigerSe også
redigerEtymologi
redigerAvledet fra kollaborere, av latin co («sammen») og labore («arbeide»). Egentlig samarbeider/samarbeidspartner