hindre

Norsk

Verb

hindre (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Gjøre slik at noe(n) ikke får tilgang på noe.
2. Gjøre slik at noe tar lenger tid, oppholde.

Etymologi

Fra norrønt hindra, fra urgermansk *hindrōną («holde tilbake»)

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å hindre, hindra	hindrar	hindra	har hindra	hindr, hindre, hindra	hindrande	hindrast	(nynorsk)
å hindre	hindrer	hindra	har hindra	hindr, hindre	hindrende	hindres	(bokmål)
å hindre	hindrer	hindret	har hindret	hindr, hindre	hindrende	hindres	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

stoppe tilgang

dansk: hindre da(da) engelsk: impede en(en), hinder en(en), prevent en(en)

svensk: hindra sv(sv) tysk: hindern de(de)

oppholde

dansk: hindre da(da) engelsk: impede en(en), hinder en(en)

svensk: hindra sv(sv) tysk: hindern de(de) (foreldet); behindern de(de), verhindern de(de), hemmen de(de)

Beslektede termer

• hinder

Substantiv

hindre (bokmål/riksmål)

1. bøyningsform av hinder

---

Dansk

Verb

hindre

1. hindre