gnistre

Norsk

Verb

gnistre (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. sende ut gnister
2. stråle, sende ut skarpt, klart lys
   • På slottet hadde de pyntet ordentlig opp. Vegger og gulv, som var av porselen, gnistret i skjæret fra de mange tusen gullampene. 
     – «Nattergalen», H.C. Andersen

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å gnistre, gnistra	gnistrar	gnistra	har gnistra	gnistr, gnistre, gnistra	gnistrande	gnistrast	(nynorsk)
å gnistre	gnistrer	gnistra	har gnistra	gnistr	gnistrende	gnistres	(bokmål)
å gnistre	gnistrer	gnistret	har gnistret	gnistr	gnistrende	gnistres	(bokmål/riksmål)