fremmedkriger

Norsk

Substantiv

fremmedkriger m (bokmål), c (riksmål)

1. person som kjemper i en væpnet konflikt i et annet land enn sitt eget, uten nødvendigvis å være vervet i dette lands væpnede styrker

Etymologi

fremmed + kriger

Uttale

Lyd (Oslouttale)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
fremmedkriger	fremmedkrigeren	fremmedkrigere	fremmedkrigerne	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

person som kjemper en annens krig som tredjepart

dansk: fremmedkriger da(da) engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: främlingskrigare sv(sv) tysk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) de

Se også

• fremmedlegionær

Referanser

• «fremmedkriger» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «fremmedkriger» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.