Se også: -ende

NorskRediger

SubstantivRediger

ende m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. slutt, avslutning
  2. bak, rumpe

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein ende enden endar endane (nynorsk)
ende enden ender endene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

OversettelserRediger

VerbRediger

ende (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. å slutte, avslutte

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å ende ender endte har endt end endende endes (bokmål/riksmål)
å ende, enda endar enda har enda end, ende, enda endande endast (nynorsk)

OversettelserRediger