Se også: Eid

Norsk rediger

Substantiv rediger

  Wikipedia på bokmål: eid og Wikipedia på nynorsk: eid – leksikonoppføringer

eid n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Opprinnelig en betegnelse for et sted hvor en båtreise må avbrytes, slik at ferdselen må gå over land, f.eks. en landtange mellom fjord og innsjø, eller en foss. [1]
    Mellom Halsafjorden og Skålviksfjorden ligger det et eid hvor folk har bosatt seg.

Etymologi rediger

Fra norrønt eið

Uttale rediger

  Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
  Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk rediger

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
eid eidet eid eidene (bokmål/riksmål)
eid eidet eid eida (bokmål)
eit eid eidet eid eida (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser rediger

Referanser rediger

  1. Olaf Kortner, Preben Munthe, Egil Tveterås (1979). Store Norske Leksikon, bind 5. Oslo, Norge: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0029-2.

Substantiv 2 rediger

eid m (nynorsk)

  1. høgtideleg løfte
  2. bannord

Andre former rediger

  • ed (bokmål/riksmål)

Etymologi rediger

Fra norrønt eiðr

Uttale rediger

  Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
  Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk rediger

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein eid eiden eidar eidane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser rediger

Verb rediger

eid (bokmål/riksmål)

  1. bøyningsform av eie