bibringe

Norsk

Substantiv

bibringe m (bokmål), c (riksmål)

1. (matlaging, utellelig) bestemt stykningsdel på storfekjøtt etter norsk storfepartering; sidebryststykke (bringen) på høyde med de nederste ribbenene

   Man bruker bibringe mest som suppekjøtt.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein bibringe	bibringen	bibringar	bibringane	(nynorsk)
bibringe	bibringen	bibringer	bibringene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

kjøttstykke av storfebringe

engelsk: chuck en(en), chuck shortrib en(en)

Etymologi

bi- + bringe

Verb

bibringe (bokmål/riksmål)

1. meddele; få noen til oppfatte noe

   Kan du vennligst bibringe denne kunnskapen videre?

Grammatikk

Bøyning (blandingsform)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å bibringe	bibringer	bibrakte	har bibrakt	bibring	bibringende		(bokmål)
å bibringe	bibringer	bibragte	har bibragt	bibring	bibringende		(riksmål)

Etymologi

bi- + bringe