Se også: Ane, ane, âne, og -ane

NorskRediger

SubstantivRediger

ane m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (i flertall) forfedre

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein ane anen anar anane (nynorsk)
ane anen aner anene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

SynonymerRediger

ascendent

OversettelserRediger

VerbRediger

ane (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. skimte noe, se noe svakt
  2. vite, særlig brukt benektende
    Jeg aner ikke!

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å ane, ana aner ante har ant an, ane, ana anande anast (nynorsk)
å ane aner ante har ant an anende anes (bokmål/riksmål)

SynonymerRediger

OversettelserRediger



DanskRediger

SubstantivRediger

ane c

  1. ane

VerbRediger

ane

  1. ane