spøk

Norsk

Substantiv

spøk m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. vits, det å spøke; noe som ikke er alvorlig ment

Etymologi

Fra middelnedertysk spōk, fra nedertysk spök; eller avledet fra verbet spøke.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein spøk	spøken	spøkar	spøkane	(nynorsk)
en spøk	spøken	spøker	spøkene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• skjemt
• vits

Avledede termer

• for spøk
• på spøk
• spøk til side

Oversettelser

vits

afrikaans: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) af dansk: joke da(da) engelsk: joke en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl italiensk: scherzo it(it)

polsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) pl portugisisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) pt russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: skämt sv(sv) tysk: Scherz de(de)

Verb

spøk

1. bøyningsform av spøke

Referanser

• «spøk» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «spøk» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.