ruin
Norsk rediger
Substantiv rediger
ruin m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- rest av ødelagte eller sammenstyrtede bygninger
- total ødeleggelse eller sammebrudd, resultat av at noe er ødelagt eller ruinert
- Dette kan føre til økonomisk ruin for mange familier.
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein ruin | ruinen | ruinar | ruinane | (nynorsk) |
en ruin | ruinen | ruiner | ruinene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Beslektede ord rediger
Oversettelser rediger
rest av ødelagte eller sammenstyrtede bygninger
ødeleggelse, resultat av at noe er ødelagt eller ruinert
Dansk rediger
Substantiv rediger
ruin c
Engelsk rediger
Substantiv rediger
ruin (flertall: ruins)
Verb rediger
ruin (tredje person entall presens ruins, presens partisipp ruining, preteritum og perfektum partisipp ruined)
Nederlandsk rediger
Substantiv rediger
ruin m (flertall ruinen; diminutiv ruintje; diminutiv flertall ruintjes)
Uttale rediger
Svensk rediger
Substantiv rediger
ruin c