retting
Norsk rediger
Substantiv rediger
retting m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- det å rette; det å korrigere eller bedømme noe
- Sensorene kan starte rettinga dagen etter at eksamen er gjennomført.
- det å rette noe, gjøre noe jevnt eller rett i formen
Uttale rediger
Grammatikk rediger
| Bøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| en retting | rettingen | rettinger | rettingene | (bokmål/riksmål) |
| retting | rettinga | rettinger | rettingene | (bokmål/riksmål) |
| ei retting | rettinga | rettingar | rettingane | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eigeform. | ||||
Substantiv 2 rediger
retting m og f (bokmål), f (nynorsk)
- et enkeltresultat av at noen retter noe, en korrigering
Andre former rediger
- rettelse (riksmål/nynorsk)
Uttale rediger
Grammatikk rediger
| Bøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| en retting | rettingen | rettinger | rettingene | (bokmål) |
| retting | rettinga | rettinger | rettingene | (bokmål/riksmål) |
| ei retting | rettinga | rettingar | rettingane | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eigeform. | ||||