orientering

NorskRediger

SubstantivRediger

orientering m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. Det å orientere seg; finne frem.
  2. (sport) Sport der man løper mellom ulike poster som man finner frem til ved hjelp av kart og kompass.

EtymologiRediger

orientere + -ing

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en orientering orienteringen orienteringer orienteringene (bokmål/riksmål)
orientering orienteringa orienteringer orienteringene (bokmål/riksmål)
ei orientering orienteringa orienteringar orienteringane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede termerRediger

OversettelserRediger