mundur

Norsk

Substantiv

mundur m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (foreldet, humoristisk) Klesdrakt, gjerne brukt om uniform eller annen klesdrakt som krever et sett av plagg for å være fullstendig.
   • Var så, ja. Kan nok være, det. De ser på
     munduren. Jeg spør ikke nogen om lov til at bære
     den her inde. Bare jeg ikke går i gaderne med
     den, så –. 
     – Vildanden, andre akt, Henrik Ibsen

Etymologi

Fra mundering, utrustning, fra fransk monture, fra montare («å bestige»), fra latin mons («fjell»)

Synonymer

• habitt
• klesdrakt
• uniform

Faste uttrykk

• I full mundur

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein mundur	munduren	mundurar	mundurane	(nynorsk)
en mundur	munduren	mundurer	mundurene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

mundur

polsk: mundur pl(pl) (om uniform)

svensk: mundering sv(sv) tysk: Montur de(de) f