kulminere
Norsk
redigerVerb
redigerkulminere (bokmål/riksmål/nynorsk)
- nå høydepunktet, toppe seg
- Hans dårlige humør kulminerte da han bare to dager etter å ha mistet jobben fikk vite at kona i flere år hadde hatt et forhold til hans bror.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å kulminere, kulminera | kulminerer | kulminerte | har kulminert | kulminer, kulminere, kulminera | kulminerande | kulminerast | (nynorsk) |
å kulminere | kulminerer | kulminerte | har kulminert | kulminer | kulminerende | kulmineres | (bokmål/riksmål) |