knuse
Norsk
redigerVerb
redigerknuse (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (transitivt) Gjøre slik at noe går i stykker, særlig om glass og lignende materialer.
- Han knuste glasset.
- Vinduet ble knust da ballen traff det.
- (overført) Å ødelegge noe, eller at noe blir ødelagt, totalt, fullstendig.
- De knuste det andre laget.
- (intransitivt) Å bli knust (1), å gå i stykker.
- Glasset knuste.
Merk at den siste, intransitive, varianten er forholdsvis ny og lett kan bli oppfatta som ugrammatisk eller barnespråk.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å knuse, knusa | knuser | knuste | har knust | knus, knuse, knusa | knusande | knusast | (nynorsk) |
å knuse | knuser | knuste | har knust | knus | knusende | knuses | (bokmål/riksmål) |
Oversettelser
redigerdet å ødelegge noe
|
|