kjærlighet

NorskRediger

SubstantivRediger

kjærlighet m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. (utellelig) menneskelig følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske; det å være glad i noen
    • Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. 
      Bibelen, 1. Kor 13,13
    • La meg bringe kjærlighet der hatet rår. 
      – «Frans av Assisis bønn», ukjent
  2. (tellelig) person som man er spesielt glad i; ofte om én spesiell person, men av og til om noen få
    kjærligheten i mitt liv
  3. (tellelig) godteri, sukkertøy festet til en pinne

Andre formerRediger

EtymologiRediger

kjærlig + -het

GrammatikkRediger

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) kjærlighet kjærligheta Telles ikke (bokmål/riksmål)
kjærlighet kjærligheta kjærligheter kjærlighetene (bokmål/riksmål)
(en) kjærlighet kjærligheten Telles ikke (bokmål/riksmål)
en kjærlighet kjærligheten kjærligheter kjærlighetene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

SynonymerRediger

OversettelserRediger

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: kjærlighet – sitater